Elever med mye prøver og lekser får dårligere karakterer

Hei!

I norsktimene i dag fikk vi i oppgave å lese igjennom den mye debatterte artikkelen  "Elever med mye prøver og lekser fårdårligere karakterer", publisert i Aftenposten 31. mai 2013, og deretter gi en kort kommentar til denne. Tittelen avslører for så vidt hva artikkelen dreier seg om, men til tross for dette, får dere en kort oppsummering om innholdet.

Foto: Privat samling

Artikkelen tar opp spørsmålet om hvorvidt lekser er så bra for studenter som vi vil ha det til. Forskning gjort ved Forskningsinstituttet NIFU viser at dette ikke er tilfellet. Det viste seg nemlig at de elevene som hadde mange vurderinger hadde lavere karaktersnitt enn dem som hadde et lavere antall vurderinger. Det kan rett og slett bli brukt for mye tid på vurderinger, slik at dette går utover selve undervisningsdelen. Videre påpekes det at den gylne middelvei - verken for mange eller for få vurderinger - antagelig er det som fungerer best for elevens og hans/hennes læring.

Personlig er jeg enig med konklusjonen gjort i artikkelen. Det beste, både for elev og lærer, er antagelig å finne en fin balanse mellom mye og få vurderingssituasjoner. Som elev ved videregående skole har jeg selv opplevd hvordan et høyt antall vurderinger kan trekke ned, ikke bare på resultatene , men også på motivasjonen til å jobbe med dem. Det sier seg selv at når man kommer opp i så mye som 5 vurderingssituasjoner på en uke, er det nærmest umulig å yte sitt beste i alle disse. Da blir det ofte til at man må prioritere noen vurderinger, og konsentrere seg mindre om andre. Dette går også utover motivasjonen, for man vet at uansett hvor hardt man jobber med disse 5 vurderingene, vil man fortsatt ikke har oppnådd et best mulig resultat. Det blir rett og slett for mye.

Men jeg vil også understreke at jeg ser viktigheten av vurderinger. De er rett og slett det lille dyttet man trenger for å sette seg ned og jobbe ordentlig med pensum. Ikke bare det, men de er også med på å gi deg en pekepinn om hvordan du ligger an faget.

Jeg er altså enig i konklusjonen i artikkelen - vi må finne en gylden middelvei!

Bokens dag!

I og med at det er bokens dag i dag har vi fått i oppgave å lese en artikkel angående Bokens stilling i Norge i dag, og skrive et innegg relatert til denne.

Artikkelen forteller at, til tross for avisenes nedgang de siste årene, har boken klart å holde på interessen vår. Så mye som 1 av 4 nordmenn leser bøker på en gjennomsnittsdag, og majoriteten av disse igjen er kvinner. Mens 32% av kvinner leser hver dag, er det kun 19% av menn som gjør det, og denne forskjellen går igjen i alle aldre. Det er tydelig at det er skjønnlitteratur som dominerer - både hos menn og kvinner. Menn leser imidlertid mer sakprosa enn hva kvinner gjør. Videre er tallene på leste barne - og ungdomsbøker også gode. I 2012 var det faktisk rekord på lesere av denne sjangeren!

Bilde: Privat samling

Med artikkelen følger også en faktaboks, hvor vi får blant annet får oppgitt følgende opplysninger:
1. Jenter og kvinner er de mest ivrige bokleserne
2. Skjønnlitteratur blir lest mest både av kvinner og menn

På meg kommer ikke disse faktaene overraskende. Dette med at det er jenter og kvinner som leser mest er vel i grunnen noe jeg har hørt litt fra alle kanter - skole, hjemme, blant venner osv. - gjennom oppveksten, og at skjønnlitteratur er mer populært enn hva sakprosa er kommer heller ikke som et stort sjokk. Mange finner gjerne skjønnlitteratur mer underholdende og spennende enn sakprosa, og denne sjangeren inviterer også leseren til å drømme seg litt bort til en helt ny verden.

Personlig foretrekker jeg skjønnlitteratur og en av de bedre skjønnlitterære bøkene jeg har lest er "Kjerringer" med Helene Uri. Denne boken kritiserer mangel på likestilling i hverdagen, og ikke minst menn som behandler kvinner dårlig. Handlingen går ut på at fire kvinner danner det de kaller en "kvinneliga" og møtes for å hevne seg på menn som har oppført seg dårlig mot dem, og det er ikke måte på hvor grundig disse damene går til verks! Boken er i aller høyeste grad underholdende, men tar samtidig opp et viktig tema, og derfor scorer den høyt på min liste. Den faller nok best i smak hos jenter/kvinner, i og med at noen av hevnaksjonene kanskje blir litt for brutal for gutter/menn. Man bør også være moden nok til å forstå temaet i boken fullt ut, og derfor vil jeg si at den passer for jenter/kvinner fra 15 år og oppover. Her finner du Dagbladets anmeldelse på boken. Den kan virkelig anbefales!

Det å oversette - Besøk av oversetter Silje Beite Løken

I norsktimene denne uken var vi så heldig å få besøk av oversetter Silje Beite Løken i den anledning at hun skulle fortelle oss om det å oversette ulike litterære verker – både romaner og sagaer. Løken har master i nordisk og oversetter fra engelsk, islandsk, svensk og dansk. I foredraget fortalte hun om ulike utfordringer man kommer over som oversetter, og vi har nå fått i oppgave å reflektere litt over disse, i tillegg til å inkludere egne erfaringer fra området.

Jeg må ærlig innrømme at jeg i forkant av foredraget undervurderte oversettelsesyrket, antagelig fordi jeg ikke hadde tenkt så mye over alle utfordringene man kunne støte på bare i ett enkelt avsnitt!

Et eksempel på disse kan være homonymer. Dette er ord som uttales eller skrives likt, men har ulik betydning.  F.eks. det norske ordet «vår». Dette kan både være en årstid og et eiendomspronomen. Særlig under tidspress er det lett for å gå på noen bommerter her, og man skjønner da viktigheten av å være både grundig og observant som oversetter.  

Bilde: Privat samling

En annen utfordring med det å oversette tekster er når man støter på nye idiomer. Dette er tross alt ord som ofte har en helt annen betydning enn hva det virker som når man tolker det bokstavelig talt. For eksempel idiomet «Raining cats and dogs». Her er det selvfølgelig ikke snakk om at det regner katter og hunder, men at det regner veldig mye. Men, kjenner man ikke til uttrykket fra før av er det lett for at det kan oppstå forvirring her. Engelske idiomer er nok som oftest bare å slå opp på nett, men oversetter man fra mindre brukte språk er dette gjerne ikke alltid en mulighet.

"Den profesjonelle elev"

Det har gått en stund siden siste innlegg, men nå er norsk-klassen vår i full gang med blogging igjen! Oppgaven vår gikk ut på å ta stilling til innholdet i en kronikk kalt "Hvor er den profesjonelle elev?" av Axel Fjeldavli. 

I fjor høst (25. oktober) ble det altså publisert en kronikk av lederen for elevorganisasjonen, Axel Fjeldavli, kalt «Den profesjonelle elev». Kort fortalt går denne teksten ut på at ikke bare lærerne, men også elevene har et ansvar for hvorvidt de lærer noe på skolen. Elevene må være profesjonelle – de må ha ansvar for egen læring og ikke minst tilegne seg «kunsten å lære». 

Selv er jeg enig i mye av det Fjeldavli kommer med, spesielt dette med ansvar for egen læring. Slik jeg ser det ligger majoriteten av ansvaret for hvorvidt elevene faktisk lærer noe hos dem selv. Hva hjelper det med gode lærere, variert undervisning og grundige tilbakemeldinger om elevene ikke har noen interesse for å lære? De må selv gjøre en innsats for å lære pensum – uavhengig om læreren ikke er flink, timene er ensformige og faget ikke er et av favorittene. For til syvende og sist er det elevene som blir påvirket, og når man er ferdig med utdanningen er plutselig ikke «dårlig lærer» og «kjedelige timer» en unnskyldning lenger!

Men for all del, lærerne har også et ansvar! Disse skal oppmuntre og legge opp til at eleven selv ønsker å gi en innsats. Min egen erfaring er at dess mer spennende opplegg lærerne kommer opp med, dess mer motivasjon får jeg til å jobbe med faget. Flinke lærere, godt gjennomtenkte opplegg og variasjon i undervisning er ofte det som skal til for å øke motivasjon hos elevene.

Som en avslutning kan vi konkludere med at ansvaret ikke ligger ene og alene på noen i dette tilfellet. Med en fin kombinasjon av arbeidslystne elever – som tar ansvar for egen læring – og flinke lærere - som engasjerer elevene mest mulig - tror jeg majoriteten skal kunne oppnå gode karakterer i de fleste fag. 

Sportsidiot, sa du?

Hei! Innlegget under er et essay som vi fikk i oppgave å skrive i norskfaget. Selve oppgaven gikk ut på å drøfte rundt begrepet "Sportsidiot". 

Noe som virkelig har fått meg til å tenke i det siste, er hvor ulikt forhold alle har til sport. Noen elsker det, andre hater det, mens noen kunne rett og slett ikke brydd seg mindre. Og mennesker fra disse tre ulike kategoriene kan, i noen sammenhenger, ikke fungere med hverandre. Jeg tør nesten å påstå at vi alle har vært vitne til en eller annen form for debatt om hvorvidt sport er viktig. “Sport er kunst”, sier vennene mine. “De sparker på en ball”, sier jeg. Dette skaper selvfølgelig hysteri; Hvordan kan jeg ikke interessere meg for noe så uhyre viktig? Svaret er enkelt: Jeg bare gjør ikke det. Men til tross for at jeg ikke jubler av glede når Brann vinner og at jeg ikke har noen interesse av å løpe ute i regnet og spille fotball, så synes jeg det er litt morsomt å se hvor ulikt forhold alle har til sport. Og i det siste har jeg også begynt å tenke mer på begrepet «sportsidiot» - hvordan dette uttrykket har sett dagens lys. Hvorfor vil så mange si at det og like sport er negativt? For til tross for min manglende interesse, trodde jeg i bunn og grunn at sport var bra, eller?

Bilde: Privat samling

For det er vel det vi støtt og stadig får høre. Ungdommen skal komme seg vekk fra pc-skjermen og de litt eldre trenger å holde på formen. Men nå kan man altså regne med å bli sett på som en sportsidiot, om man begynner å like en idrett bare litt mer enn hva som er normalt. “Ja, du kan spille fotball, men begynn for all del ikke å like det for godt”. Det er akkurat som vi bygger hverandre opp, bare for å rive hverandre ned igjen, og hva godt utgjør det? Hva er det egentlig som forventes av oss?

Og vil ikke det å være “sportsidiot” til syvende og sist si at du har en lidenskap? Og skal ikke det å ha en lidenskap være positivt? For eksempel kan man trygt si at noen av venninnene mine og jeg ser fotballkamper på helt forskjellig vis. Dette lærte jeg på den harde måten. Jeg holder meg for ørene, mens de hyler av glede... Jeg stirrer skrekkslagent bort på dem, mens mangfoldige banneord kommer på rekke og rad når motspillerne scorer... Viser ikke dette hvor mye sporten gir dem? Hvor mye lidenskap som ligger bak?

"Kjære bloggen..."

Sjangeren blogg har i løpet av de siste årene blitt veldig populær. Mange følger ulike blogger daglig, og disse kan handle om alt fra mote, baking, det hverligdagse til mer fagrelaterte emner. I dagens norsktimer fikk vi som oppgave å reflektere rundt denne sjangeren.

Først og fremst, hvorfor har bloggsjangeren blitt så populær? Jeg tror det har mye med hvor personlig bloggene er. Dette gjelder riktignok ikke alle typer blogger, men mange av dem har et personlig preg over seg, som jeg tror er med på å trekke på lesere. I tillegg til dette er de en god kilde på informasjon når det kommer til alt fra hvordan man lager "de perfekte muffinsene" til hvordan man skriver et bra essay.

Vi får raskt større forståelse for hvor stor variasjon det er mellom ulike blogger, og hvor populær mange av disse har blitt, ved å ta en kikk på Topplisten - en liste over de mest populære bloggene i Norge akkurat nå. Personlig følger jeg en blogg som heter Passion 4 Baking, noe som kommer av min interesse for nettopp baking. Her finner man knallgode oppskrifter på alt fra brødbakst til popcakes. I tillegg til dette har bloggen en fin og behagelig layout, og den kan anbefales til alle bakeglade sjeler der ute!

Om jeg selv skulle hatt en blogg hadde det kanskje blitt en av disse bakebloggene, dette fordi jeg som sagt liker veldig godt å bake. Hvis ikke hadde det nok kanskje blitt en blogg som enkelt og greit handlet om livet mitt.